ubønnhørlig. En uke har gått siden masakren på Utøya. En uke i vanntro, fortvilelse, sorg og sinne. Hvordan kan ett menneske klare dette?
Jeg har tenkt så mye på dette, og på alle menneskene:
De døde; for måten de mistet livet på. Frykten og redselen de må ha følt minutter og sekunder, ja opp til en og en halv time, før de døde. Så uskyldige, og så unge. Frarøvet livet for bestandig.
De overlevende; for hva de har sett! For den frykten og redselen de har hatt mens de gjemte seg eller flyktet. Alt dette tar de med seg resten av livet.
De etterlatte; for de vanskelig tankene og spørsmålene som kverner rundt i hodet. For sorgen og savnet. For fortvilelsen og endeligheten. Det kjæreste du har, borte for alltid. For alltid!!
Familien til Behring Breivik; særlig mamman. Fra det ene øyeblikk en stolt mamma til verdens godeste gutt, til en mamma til en massemorder. Hun har også mistet barnet sitt på mange måter og gud vet hvordan hun har det nå.
Jeg har som mange andre en trang til å gjøre noe. Gjøre noe for alle de berørte av denne tragedien, vise min medfølelse og omtanke.
Jeg kommer til å legge ned blomster. For å vise omtanke og samhold, og for å vise at kjærligheten er veien å gå! Elsk, bry deg, vær der.
Langs elven mens samboeren fisket, gikk jeg rundt å samlet steiner. Alle tankene var på Utøya og at vi må stå opp mot terroren med kjærlighet. Jeg så derfor etter hjerter, og fant ett perfekt ett. Skal ta bilder av det senere. Bildet over laget jeg av stein langs elven som ett symbol på hva jeg ønsker vår fremtid skal inneholde i mengder!!
Ha en fin og kjærlig helg!!
Ha en fin og kjærlig helg!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar